Var litt stress med sykkel og bagasje, ikke vanlig at folk reiser slik. De har sine regler og manualer å følge. Litt mer praktisk hadde vært en fordel slik jeg ser det. De skulle for en vær pris pakke sykkelen inn. Er vel lettere å trille en og løfte?
Sitter og ser utover der jeg syklet og kjenner meg igjen. Ser elva, kjenner igjen stedene tettstedene og byene. Nå merker jeg følelsene kommer over meg. Ser jo helt håpløst ut med de enorme avstandene og veien som sirkler seg frem over og rundt åser og vann. Flyr nå tilbake der jeg kom fra på sykkelen min. Dette er en liten bit av distansen jeg har tilbakelagt og flyet bruker nesten ca 1,5 time. Får ting litt i perspektiv nå. Sitter her oppe i flyet, ser ned med en stor klump i halsen og tårer i øyekroken.
Tøffe gutter sipper vel ikke Terje!
Er vel ikke så tøff allikevel da.
Hvilke følelser kommer?
Alle timene alene og alle tankene underveis, all slite, smertene, utmattelse, farene og sårbarheten, usikkerheten, alle timene jeg satt kald frøs og mistet følelse i fingre og tær, vinden som herjet med meg, regn og sludd som pisket i ansiktet så det gjorde vondt. Men, største følelsen jeg kjenner på her og nå er savnet etter de nærmeste hjemme. Lise Kone, Kine og Anders med de to herlige gutta. August og Susanne med Nova og alle de fine stundene vi har sammen, Thomas og Lillian med verdens flotteste jenter og ikke minst mor og far som er blitt gamle og sitter der og er redd for den gale sønnen de har. Har så utrolig mye å takke de for. Oppveksten og all hjelp og støtte de har gitt og de er alltid der. Bror med familien. Bror har tatt min del hjemme og litt til og er der når det trengs. Svoger med familien er også der og er en stor støtte. Svigermor sender melding og tommel opp. Søskenbarn som står meg nær. Magne og Helene som har hytte like ved oss. De nærmeste venner som jeg vet stiller opp og er der når det trengs. Disse er ikke mange, kun den harde kjernen. Alle de andre vennene er de du har aktivitet sammen med, kommer og går og slik må det være. Er også så heldig å ha et nært forhold til Sveinlaug og Knut Otto med deres tre gutter med familien. Dette ble mange navn de fleste av dere ikke kjenner og vet hvem er, men er sikker på dere skjønner hva jeg mener med dette. Snufs…..
Må også takke dere som har sendt meg melding og har vært stor støtte på veien og ikke minst gitt meg motivasjon.
Nå ser jeg frem til å dra til fjells på hytta med Lise. Gå innover fjellet og spise god mat bare Lise kan lage. Du er jo heldig da, Terje!
