Algoma – 15,5 mil i motvind og harde bakker. Dette ble i overkant tøft. I en periode lurte jeg på om jeg klarte den konstante påkjenninga. Vurderte å finne le et sted ved veien og legge meg til der for å prøve og få tilbake noe krefter før jeg fortsatte. Startet i håndterbar motvind som bare økte i styrke utover dagen. Vindkastene som kom var så kraftige at sykkelen stoppet helt opp og jeg hadde mine fulle hyre med å holde meg på veien. Lange slakke nedoverbakker jobber jeg som besatt for å få sykkelen opp i 15 km/t, normalt hadde jeg sittet og kost meg i 35 km/t og kunne da i perioder stoppe og trå, hvile, trille for så å trå lett videre. Hele dagen gikk med, kom frem akkurat før mørket kom. Totalt utslitt.
I går sa jeg at jeg skulle si noe om hvordan det mentale er i samspill med det fysiske. Jeg skal ikke belære og påstå noen, eller gå psykologene i næringa. Skal bare si noe om hvordan jeg gjør det og hvordan jeg tenker. Har vært veldig nysgjerrig på hvordan psyke og det fysiske henger tett sammen. Har brukt meg selv som forsøks «kanin» noen ganger ved ekstreme påkjenninger. Slik prøver jeg å styre tankene for å få fysikken på lag: Når jeg legger ut på lange turer setter jeg meg alltid delmål. Eks: når jeg syklet opp til Trondheim for så å snu og sykle sammen med laget tilbake til Oslo brukte jeg følgende taktikk: tenkte kort, første mål Åmot, nytt mål Jevnaker, neste mål osv. Slik jobber jeg meg frem bit for bit, mot målet. Strengt forbudt å tenke Trondheim og hvor langt det er dit. Etterhvert kommer jeg langt på vei etter at mange av delmålene er nådd, det er kortere til Trondheim enn hjem. Så flink jeg har vært, vær fornøyd med meg selv er også viktig. Slik jobber jeg nå også, har flere delmål om dagen og belønning under veis. I dag har det vært i overkant av belastning kroppen tåler. Jeg skryter nå av meg selv og sier til meg selv at når jeg klarte dagen i dag da er det ingen ting som stopper meg. Så er det kroppen som kontinuerlige sender meldinger, den er sliten, den er tørst, den har vondt ett eller annet sted. Da må jeg løse det: tørst- må ha drikke, vondt i skulder- avlast og finne stilling som er bedre, vondt i rompa- finn ny stilling eller stå mer, vondt i nakken- må tøye og bevege nakken under veis, vondt i kne- belaste kneet mindre og kompensere med mer opptrekk eller bruke andre benet mer, tærne og hendene visner- bevege og få igang blodsirkulasjon. Det kan være mange flere ting en dette, ta signalene på alvor og løs problemet tidlig. Nå når kroppen er så sliten som den er, er det ekstremt viktig å belaste den i forhold til det den tåler. Rolige overganger, tenkt rasjonelt ikke fart, men at jeg skal fremover på den billigste måten som er mulig der å da. Tenk positivt, skryte av meg selv. Nå kan jeg se fremover. Har lagt det meste av turen bak meg. Tenke på de hjemme og at jeg snart skal treffe de igjen. Positiv tanker gir kroppen tilskudd, negative tanker stjeler energi. Nå har jeg tre dager igjen med motvind før vinden forhåpentligvis blir på lag. Jeg prøver å ta hensyn til det når jeg legger opp etappene. Klarte jeg dagen i dag så klarer jeg den i morgen også.
Nå er jeg stolt av deg Terje! Gå og legge deg nå og møt opp kl 06.00 i morgen tidlig, uthvilt og klar for å gå i krigen igjen.
Litt om Lake Superior Provincial Park
Lake Superior Provincial Park er en av de største provinsielle parkene i Ontario, og dekker rundt 1.550 kvadratkilometer langs de nordøstlige breddene av Lake Superior mellom Sault Ste. Marie og Wawa i Algoma District i Nordøstlige Ontario, Canada. Ontario Highway 17 går nå gjennom parken. Wikipedia