98 km i sterk motvind. Fremme ved dagens mål. Dette skulle egentlig være en transportetappe for å ligge gunstig i forhold til dagen i morgen som er nok en nøkkeletappe. Har snakket mye om vinden, men er det mulig å ha så utur? Hadde den vinden jeg hadde i dag vært for noen dager siden hadde den vært med ikke mot. Hadde jeg hatt den vinden som var da i dag hadde jeg hatt den med. Nei, dette virker utgjort. Noen ønsker å knekke meg, men ikke pokker om jeg gir meg.
Dagen startet i et par minus, en del tåke og endte opp i 15 pluss og sol. Det som ødelegger alt er den fordømte motvinden. Sitter og presser til låra ikke orker mer. Reiser meg og står, mil etter mil. Står og trår oppover, står og trår bortover og står og trår nedover. Aldri hvile å få.
Ser lite av omgivelsene. Ser for det meste ned i asfalten rett foran meg når vinden er som den er. Kommer noe vindkast i perioder som kaster meg hit og dit. Da gjelder det å følge med, hvis ikke blir det et ublidt møte med asfalten. Til og med fredag er det meldt motvind, jeg har en plan for hvordan jeg løser disse dagene best mulig. I morgen er en viktig og avgjørende etappe.
Landskap og omgivelser har endret seg lite. Dette blir og er en utfordring psykisk og fysisk. I morgen vil jeg skrive litt om hvordan jeg løser disse utfordringene og hvor nært det henger sammen.
Morgendagens etappe får du mulighet å vise hva du står for Terje!
Dette stedet jeg er på nå er i en nedoverbakke fra Wawa. Her er det to moteller og en restaurant. Når jeg gikk ut for å spise valgte jeg å gå til denne lokale restauranten. Brakka var full av voksne mennesker fra 50 og opp til min alder, altså godt voksne. Jeg merket at flere så på meg eller kanskje betraktet meg og mitt vesen, he-he.
Spiste en kjempegode småbiff, grønnsaker og knuste poteter, kjempegodt. Tok meg et glass rødvin, kjente det i knotten. Det var et par som kom bort til meg når de gikk og spurte om jeg syklet Canada på tvers. Snakket kort sammen, hyggelige mennesker. Vi vinket farvel og de ønsket meg god tur og sa «be careful». Hyggelige mennesker. Jeg satt og slappet av etter det gode måltidet og drakk vann og det ene vinglasset og ble fullere og fullere. Nei, nå er det på tide å komme seg hjem. Jeg gikk bort til skranken for å betale, da sa de at det hyggelige paret hadde betalt for meg. Jeg fikk ikke takket, jeg vet ikke hva de heter eller hvem de er, utrolig.
Canadian people are so friendly!!!