Fytte fy, dette ble i overkant.
Et ord dekker denne etappen godt; uforsvarlig. Jeg viste det ville blåse motvind, jeg viste det ville bli vått og kaldt, men dette er noe av det verste jeg har vært med på. Har gjort og vært med på mye tidligere.
Startet i et par grader, regn og motvind. Regnet økte i mengde før det gikk over til sludd. Motvind økte i styrke utover dagen. Regn og sludd pisket i ansiktet så det gjorde vondt. Jobbet maks. Låra verket. Føttene pittret og stakk, fingra verket og verket før de visnet bort. Da hadde jeg store problemer med å klare å gire. Vannet rant nedover ryggen. Fikk ikke fart på sykkelen til tross for beinhard jobbing. Til tider følte jeg det gikk så sakte at jeg kunne telle eikene på forhjulet mens jeg sto og syklet og sloss med motvinden. Orket ikke å spise eller drikke, orker ikke å stoppe, måtte holde det i gang, male og male på. Ikke se fremover Terje, se kun 3-5 meter foran forhjulet. Å se fremover var bare de-motiverende, veien går bare rett frem til den blir borte i tåkehavet. Været kan bli både kaldere, mer nedbør og sterkere vind, men da går det ikke an å sykle.
Egentlig burde jeg ikke ha syklet i dag, hvis jeg hadde vært fornuftig og ikke så fordømt stabukk.
Jeg tenkte at hvis jeg punkterer nå hva gjør jeg da? Hm… Hva skjedde, etter drøyt 8 mil i helvete så punkterte jeg. Kan ikke legge meg ned å dø, må prøve å få doningen igang igjen. Satt sykkelen opp ned, tok av bakhjulet. Så langt greit. Så var det å få av dekket med hender du ikke hadde følelse i. Skulle skru av ventilhetta, klarte det ikke med fingre uten følelse og kraft. Måtte bruke tang for å få av hetta. Fikk av dekket etter hvert også, fant stål spon i dekket. Mens jeg sto der, plundret og skalv stoppet det et ektepar og spurte om jeg trengte hjelp. (Hjelperen min er med fortsatt, har dukket opp tidligere på andre turer når jeg mest trenger det.) Jeg prøvde å si høflig nei takk, men dama sa de ville hjelpe. Der sto jeg og skalv. Blodet rant nedover haka og på kinnet, leppa hadde sprekt. Drøyt 8 mil i helvete. Vær fornuftig Terje. De snille hjelperne vant, og jeg satt på med de den siste biten frem til målet. En stor takk til Robert Brynson med kone. Dere er flotte mennesker med gode holdninger. Ønsker dere alt godt i fremtiden.
Ligger her på motellet oppvarmet og tenker på hva jeg har gjennomgått i dag. Beklager ikke mange bildene i dag, orket bare ikke. Regn og motvind i morgen også. Winnipeg er målet. Tror jeg velger et av de første motellene i inngangen til byen på grunn av vær og vind som er meldt og ikke minst det jeg har vært igjennom i dag. Syklet inn i en ny tidsone 1 time nærmere Norge.
Reis deg opp Terje, du har vært nede tidligere også. Kommer alltid tilbake med styrke, pågangsmot og psyke på rett plass.
Litt om Portage la Prairie
Portage la Prairie er en liten by i Central Plains-regionen i Manitoba, Canada.
Registrert i 2016 så var befolkningen 13304 og landets areal var på 24,68 kvadratkilometer. Wikipedia
Byen ble et viktig transportsenter på grunn av sin nærhet til elven, og senere, plasseringen av hovedlinjene til landets nasjonale jernbaner som passerte gjennom stedet. CPR og Canadian National Railways (CNR) krysser hverandre i Portage; et av få steder i Canada hvor de to jernbanene møtes. Dette har gjort Portage la Prairie til et av de mest ideelle stedene for jernbanevirksomheter; cirka 72 tog går gjennom byen hver dag.